Produktivitetssvikt ved regningsarbeider

 Tekst: Geir Atle Mjeldheim

En avtale om at arbeider skal utføres etter regning innebærer at oppdragsgiveren skal dekke oppdragstakerens direkte kostnader med et påslag for indirekte kostnader og fortjeneste. I sin «rene» form innebærer regningsprinsippet at verken enhetskostnaden eller de samlede kostnadene er regulert i avtalen. Påslaget må imidlertid etter ulovfestet rett ikke overstige det som er «sedvanlig». I forbrukerforhold er påslagets størrelse nærmere regulert i bustadoppføringsloven og håndverkertjenesteloven.

I byggebransjen benyttes regningsprinsippet i sin «rene» form stort sett ved mindre arbeider. Ved arbeider av større omfang er det vanlig at enhetspriser som har vesentlig betydning for det samlede kostnadsbildet – for eksempel timeprisen – er avtalt.

Om regningsprinsippet brukes i sin rene eller modifiserte form sitter oppdragsgiveren i utgangspunktet med risikoen for at totalkostnaden ved oppdraget holder seg innenfor budsjettet. Merkostnader ved «overraskelser» underveis slår således ut på oppdragsgiveren selv. På samme måte vil oppdragsgiveren nyte godt av eventuelle besparelser. Det finnes imidlertid unntak fra dette utgangspunktet ved de «negative» overraskelsene. Virkningen av en produktivitetssvikt som oppdragstakeren har risikoen for er at regningen skal reduseres med det merforbruk av ressurser med tilhørende påslag som svikten er årsak til.

I denne artikkelen skal vi ta for oss avgrensningen av oppdragsgiverens og oppdragstakerens risiko-område i denne forbindelse.

Risikoen for de totale kostnadene
Det gjelder et generelt krav om at ressursforbruket ved regningsarbeider skal være forsvarlig. Dette kravet er forankret i en prinsipielt formulert høyesterettsdom fra 1969 (Rt. 1969 s, 1122) – Østlie-dommen. Saken gjaldt en byggmester som hadde fakturert et timeantall for oppføring av et ferdighus som lå langt over det andre byggmestre hadde brukt på sammenlignbare prosjekter. Høyesterett ga oppdragsgiveren medhold i at regningen måtte reduseres.

Den sentrale del av begrunnelsen lyder (førstvoterende med tilslutning fra samtlige andre dommere): «Etter min mening følger det av alminnelige privatrettslige regler at A. (kunden) for dette regningsarbeidet ikke plikter å betale merkostnader som måtte ha sin årsak i uforsvarlig forhold fra byggmesteren selv eller noen han svarer for hva enten dette skyldes planlegging, ledelse eller utføring av arbeidet.»

Avvik mellom faktisk prestasjon og norm
Det man i henhold til Østlie-dommen først må vurdere er om det foreligger et avvik mellom den arbeidsytelse som er prestert og en norm. Normen vil være «vanlig god» produktivitet i bransjen. Et hjelpemiddel til å fastlegge det konkrete innholdet i normen i det enkelte tilfellet kan for eksempel være bransjens akkordtariff. Spørsmålet blir om det som er prestert innenfor de medgåtte timer ville ha gitt en «normal» timefortjeneste om arbeidet var blitt utført i akkord. Nå kan det muligens hevdes at man ikke kan legge like harde produktivitetskrav til grunn ved regningsarbeider som ved akkord. Akkordtariffen vil likevel kunne ha veiledende betydning.

Årsaken til avviket
Når man så har konstatert at det foreligger et avvik mellom det som faktisk er prestert og normen, blir oppgaven å finne årsaken til avviket. Ligger årsaken i «uforsvarlig forhold» hos oppdragstakeren selv eller noen han hefter for, vil oppdragstakeren måtte tåle reduksjon av regningen.

De oppdragstakeren hefter for er alle hans kontraktsmedhjelpere- dvs. andre han har engasjert for å oppfylle forpliktelsene sine etter avtalen. Eksempler på kontraktsmedhjelpere kan være arkitekt og andre rådgivere, underentreprenører samt leverandører.

Forsvarlighetskravet gjelder alle de funksjoner oppdragstakeren skal fylle – ikke bare utførelsen i snever forstand. Om oppdragstakerens ansatte har «stått på» under utførelsen, hjelper ikke det om for eksempel dårlig planlegging har ført til uvanlig mye dødtid i påvente av vareleveranser.

Ligger årsaken til avviket i noe annet enn uforsvarlig forhold hos oppdragstakeren eller noen han hefter for, skal risikoen bæres av oppdragsgiveren. Dette gjelder hva enten oppdragsgiveren «kan noe for» vedkommende årsak eller ikke. Værforholdene er oppdragsgiverens risiko på samme måte som manglende atkomst og dårlig tilrettelegging av byggeplassen.

I Østlie-saken synes årsaksbildet å ha vært sammensatt av elementer både fra oppdragsgiverens og oppdragstakerens risiko-områder. Arbeidene hadde pågått vinterstid under temperaturer ned mot – 40 og med store snømengder. I lagmannsrettens dom, som Høyesterett viser til, heter det at oppdragstakeren måtte «godskrives en betydelig margin» på grunn av de vanskelige værforholdene. Samtidig konstaterte imidlertid lagmannsretten at det måtte «være anvendt mer tid enn nødvendig ved rasjonell og forsvarlig utføring av arbeidet». Regningen måtte således reduseres med den del av merforbruket av timer som skyldtes de sistnevnte forhold, ikke de førstnevnte.

Konkrete momenter
Det kan følge konkret av avtaleforholdet at grensen mellom risiko-områdene blir forskjøvet i forhold til det som ville fulgt av de generelle prinsippene.

Oppdragstakeren kan for eksempel ha dårligere kompetanse enn vanlig i bransjen i relasjon til den aktuelle typen arbeid. Er oppdragsgiveren kjent med dette før avtaleslutningen, må han anses for å ha akseptert at produktiviteten også kan bli dårligere. I Østlie-dommen framholder førstvoterende i Høyesterett: « A (byggmesteren) hadde ikke på forhånd noe kjennskap til ferdighus, og B (kunden) var bekjent med dette og må finne seg i å betale utover det oppføringen av huset ville ha kommet på med en mer kyndig byggmester.» I denne saken ble derfor fradraget i regningen mindre enn det kunne ha blitt med en annen oppdragstaker.

I praksis fra underordnede domstoler har det av og til vært en problemstilling om svikt i produktiviteten som skyldes dårlig ledelse av de ansatte hos oppdragstakeren skulle gå ut over oppdragstakeren eller oppdragsiveren. Utgangspunktet er, som nevnt ovenfor, at risikoen for svikt i ledelsen ligger hos oppdragstakeren, som jo normalt har en eksklusiv instruksjonsmyndighet over sine ansatte. Det kan imidlertid være avtalt eller underforstått at oppdragsgiveren selv skal forestå ledelsen av oppdragstakerens ansatte. I slike tilfeller kan risikoen for ledelsessvikt helt eller delvis være overført.

Tvilsrisiko og bevisbyrde
Det vil i praksis gjerne være vanskelig å fastslå presist hvor mye av et eventuelt merforbruk av timer og andre innsatsfaktorer som skyldes uforsvarlighet på oppdragstakerens side og hvor mye som skyldes andre forhold. Dermed oppstår spørsmålet om hvilken part som bærer tvilsrisikoen. Praksis i de underordnede domstolene etter Østlie-dommen etterlater et inntykk av at tvilen går ut over oppdragsgiveren. Oppdragstakeren blir således gjerne godskrevet en betydelig margin i utgangspunktet. Oppdragsgiveren vil også sitte med bevisbyrden for at det foreligger grunnlag for regningsreduksjon.
(14.03.2007)