Unngår de useriøse

– Det var aldri meningen å bli maler, men det ble nå sånn, sier Knudsen. Han er tredje generasjon malermester i familiebedriften. Malerfirma Egil Knudsen startet opp 6. april 1946.

– Så vidt jeg vet, er vi det eldste firmaet i Bergen som har drevet kontinuerlig, sier han, men tar forbehold om at han ikke har oversikt over alt. – Det er noen som påberoper seg at de har holdt på siden 1800-tallet, men ikke uten konkurs og ny oppstart. Ikke det jeg vet om, sier Kjetil Knudsen.

Dropper rammeavtaler

Dagens sjef droppet ut av gymnaset, skulle begynne på voksenopplæringen, men falt mellom to stoler da aldersgrensen ble hevet. Dermed begynte han i lære for å ha noe å gjøre og endte senere opp med å arbeide på dagtid og ta gymnaset på kveldstid.

Hele veien er det de gamle tingene han har arbeidet med. På den måten går det an å få betalt for jobben. Offentlige rammeavtaler er ikke noe å satse på lenger. – Prisene roper sosial dumping, mener han.

– Hvis jeg skulle vært inne på de avtalene i dag, ville jeg tapt 60 kroner timen. Det markedet er dessverre ødelagt. Vi har ødelagt for oss selv, og hele faget er presset av useriøse, sier Knudsen.

Derfor, altså: Gamle bygg.

Fredet og vernet

– Vi prøver å holde oss så mye som mulig på gammelt. Fredet og vernet. Det er litt greiere enn nybyggmarkedet og litt mer interessant å jobbe med. Det er en helt annen verden. Selv om du merker tidsfristene der, også, så er det litt lettere å få gjennomslag. Kunden har forståelse for at når du holder på med linoljeprodukter, da tørker ikke ting over natten. Og ikke minst for at vi ikke kan jobbe samtidig som snekkeren står og sager, sier han.

På slike jobber er kravene til kunnskap mye større enn kravene til pris. Dermed blir han kvitt de useriøse konkurrentene. De er ikke i dette markedet, og markedet er lite.

Statustrøbbel

– Det er synd hvordan statusen har gått nedover på fagene. Det er med god hjelp av arbeidsinnvandring. Nå har flere begynt å se at vi må ha fagfolk, for fagene blir jo ødelagt. Fortsetter vi sånn som nå, er det ikke mange år til alle er hjelpearbeidere, frykter Kjetil Knudsen.

– Lauget her i Bergen prøver å gjøre noe med dette, men det er ikke lett. Når fylke, stat og kommuner kan gå inn i rammeavtaler med de prisene de gjør, gjør de det ikke lettere å jobbe mot sosial dumping.

Egentlig hadde han tenkt å feire jubileet, men det lot seg jo ikke gjøre. – Det kan være vi må utsette det til neste år, sier malermesteren. Han driver et lite firma med seks ansatte og har ikke ambisjoner om å bli større.

Det første korona-året gikk greit. Det ble stille på telefonen i to uker, og så har det meste fortsatt. Malerfirma Egil Knudsen arbeider ikke på de store byggeplassene, men i forskriften som Bergen kommune innførte i vinter, er det nok at det arbeider tre på stedet for at det skal bli regnet som byggeplass. – Vi går veldig mye alene, så vi har ikke merket så mye, forteller sjefen.

Datteren i lære

Det som er på plass, er rekrutteringen. Overraskende nok for Kjetil Knudsen selv. Datteren Linnéa, som blir 19 i år, har nemlig begynt i lære.

– Det kom som et sjokk. Jeg tenkte vel egentlig at jeg kunne få legge ned i fred etter hvert, smiler han, men skynder seg å si: – Det er kjekt. I våre dager sliter vi med rekrutteringen, konstaterer han.

– Vi har ikke egen malerlinje her, så de må gå tømrer. Jeg sa at hvis hun skulle fortsette, måtte hun få seg ferdig studiekompetanse, også, for å ha muligheten.