Praktverk om historisk dekorasjonsmaling

I mars 2020 ble det annonsert at Verneprisen for 2019 skulle gå til forfatter Amund Spangen for hans arbeid med å dokumentere og formidle historisk dekorasjonsmaling.

– Det er en økt interesse for bygningsvern og restaurering. Amund sitt arbeid er et viktig bidrag til at dekorasjonsmaling som kunst og tradisjonshåndverk ikke går tapt men blir tatt vare på og at kunnskapen videreføres, sier Bianca Wessel, styreleder Fortidsminneforeningen Hedmark fylke.

Etter flere utsettelser ble prisen overrakt i en liten, men trivelig seremoni på Røros med representanter fra Fortidsminneforeningen Hedmark fylke og Nord-Østerdalen lokallag til stede.

– Boken er et resultat av kunnskap, engasjement og årelang oppsøkende virksomhet i hver krik og krok i Nord-Østerdal og Røros-regionen. Den dokumenterer og formidler uvurderlig kunnskap om dekorasjonsmaling og er kort og godt et praktverk, til glede for dagens lesere, og ikke minst for fremtidige generasjoner, sier Wessel, som overrakte prisen og blomster til Spangen.

Lang prosess

Amund Spangen har arbeidet som lektor i videregående skole og som ansatt ved flere museer i Østerdalen og Røros. Han har kunsthistorie og etnologi i fagkretsen, og har tidligere skrevet mye om folkelig byggeskikk i Røros-traktene og Nord-Østerdalen.

– For å lære om det må du rundt og banke på dører og snakke med folk. I den prosessen observerte jeg at dekorasjonsmaling var en viktig del av byggeskikken, og syntes det var på tide at noen skrev noe om dette som veldig få har skrevet noe om, sier Spangen.

Boken, «Dekorasjonsmaling i Nord-Østerdalen og Røros-bygdene» er en bok om folkekunst og gammelt håndverk. I tekst og bilder presenteres malte dører, skap, kister, senger og husgeråd. Den gir også et innblikk i gardshistorie og levemåter fra den gangen dyktige rosemalere var virksomme i norske bygder.

– Det var nødvendig å bruke lang tid på det, for å skjønne hvor impulser kom fra, og at det var et slags system i det. At noen malere og impulser var viktige for utviklingen av dekorasjonsmaling i dette distriktet, forklarer han.

Internasjonale impulser

Kunst- og håndverkstradisjoner kom ofte langveisfra, og den rike utsmykninga av hus og husgeråd har internasjonale røtter. I noen bygder ble skikken holdt i hevd, samtidig som den var i konstant endring.

Både lokale håndverkere og andre hadde med seg impulser fra andre trakter og spredte ideer og ferdigheter.

– Før 1700-tallet var det ingen rosemaling i vårt distrikt. Bare i kirkene. Vanlige hus hadde ikke piper og vinduer, derfor var ikke det noen vits med utsmykninger inne i husene.

Men rundt 1820-30 var det en oppblomstring, en gullalder for dekorasjonsmaling i Østerdalen.

– Det var de store malerne, med inspirasjon fra europeiske strømninger, som begynte å spre ideer. For eksempel fra rokokkoen og barokken, sier Spangen.

Klassisistisk dekorasjonsmaling

Interessen for arkeologiske funn og historie var stor på 1700-tallet i Europa. I 2. halvdel av 1700-tallet foregikk det arkeologiske utgravninger av hele romerske byer, som utgravningen av Pompeii i Italia.

– Da dukket det opp motiver som ble populære i dekorasjonsmalingstradisjonen i vårt distrikt og andre steder. Jeg mener dekorasjonsmalingen i vårt distrikt er veldig klassisistisk. Det vil si at det var klassiske greske og romerske motiver som ble tatt opp, sier Spangen.

Et eksempel er Røros kirke, som var ferdig i 1784. Arbeidet med denne kirken samlet dyktige håndverkere og et håndverksmiljø som var betydningsfullt.

– Røros kirke er en typisk klassisistisk kirke med mange elementer influert av arkeologiske funn, ikke minst i Italia: Vaser, girlandere, marmorimitasjoner med mer, sier han, og legger til at de som ledet Røros kopperverk i tiden da kirken ble bygget hadde mange internasjonale kontakter som fikk mye å si for utformingen.

Fant system i utviklingen

Noe av det mest spennende med prosjektet var da han etter hvert så sammenhenger, at det var mulig å forklare hvorfor dekorasjonsmalingen er som den er i dette området, og hvordan den har utviklet seg, forklarer Spangen.

– Og så var det artig å bli kjent med en del av malerne som var aktive på den tiden, og etter hvert kjenne igjen hvilken maler som hadde vært hvor.

Dekorasjonsmalerne signerte sjelden arbeidene sine, og mange opphavsmenn har lenge forblitt anonyme. Motiv, håndskrift og malemåte har likevel muliggjort identifiseringa av flere. Solan Jonsen Østgaard, Ole Andersen Beitdokken og Sønvis Olsen Holemoen er noen av folkekunstnerne man kan lese om i boken.

Mindre overveldende

Dekorasjonsmalingen i Røros-traktene og Nord-Østerdalen sprang ut fra de samme impulsene som andre steder i landet.

– Men impulsene har gitt forskjellig utslag, i vårt distrikt er rosemalingen utbredt, men mer forsiktig i uttrykket enn for eksempel i Telemark, et av de rosemalingsdistriktene folk kjenner mest til.

Når det gjelder rosemønstrene er det spesielt en blomst som er veldig viktig: Tulipanen. Det var en nederlandsk blomst som ble veldig kostbar, noe som er en av årsakene til at det motivet spredte seg, også til malingen.

Økt interesse for bevaring

Spangen syntes det er positivt å se at bevisstheten rundt bevaring og restaurering av bygg ser ut til å være i vekst.

– Det er viktig. Kan man bidra med å spre kunnskap om ting, bidrar man også til at kulturarven tas vare på. Dette er også noe jeg opplever når jeg besøker folk, at de synes det er spennende å finne ut opprinnelsen til gjenstander de har hatt stående i årevis uten å vite noe om.