Første kvinnelige malermester «hengt» i laugets æresgalleri

Når Oslo Malermesterlaug henger opp portrettet av Tina Juuhl, er det første gang en kvinnelig malermester får plass på veggen. For henne handler æren om mer enn egen karriere – det handler om å åpne døra for neste generasjon. Som tredjegenerasjons malermester, nå styreleder og medeier i Juuhl og Bratfoss, liker hun å lytte til gamle menn, men samtidig ta ordet og fossprate når anledningen byr seg. 

Skeptisk far, sta datter

Veien inn i faget var ikke gitt, selv i en malerfamilie. Etter handel og kontor på videregående, var Tina Juuhl usikker på hva hun skulle bli. Hun luftet tanken om å bli maler for faren, som selv drev malermesterfirma.

– Pappa var litt sånn: «Nei, det er ikke noe særlig.» Han visste om én jente som var maler, og var redd for hvordan gutta som hadde jobbet hos ham i 30 år ville reagere. Han sa rett ut at han måtte gi meg all «dritten» av malerjobber for å overbevise dem om at jeg ikke ble skjemt bort, forteller hun i et intervju med Maleren.

Løsningen ble å sende henne til malermesterkompisen Magne Bratfoss, som hun hadde kjent fra hun var liten. Det ble starten på et allerede langt arbeidsliv i relativt ung alder.

– Jeg er pappajente, vi har alltid hatt et godt forhold. Men jeg begynte hos Magne, og det er jeg glad for. Jeg tok svennebrevet i 1999 og mesterbrevet i 2001, sier hun.

Kort tid etter mesterbrevet kom det første store karriereskiftet.

– Jeg var på søndagsmiddag hjemme, og pappa sa: «Nå har du mesterbrevet. Nå er det kanskje på tide at du kommer over i mitt selskap.» Men da hadde Magne allerede spurt om jeg ville bli partner hos ham – og jeg hadde sagt ja. Jeg måtte bare si til pappa at nå var han litt sent ute. Han ble veldig stolt, husker Tina Juuhl, som måtte bevise hva hun var god for utenfor familiebedriften.

Kom som et sjokk

Overgangen fra skole til byggeplass kom som et sjokk på Tina Juuhl, nyutdannet med tall og kurver, men nesten ingen erfaring med profesjonelt malerarbeid.

– Å begynne i malerlære var svært krevende. Et helvete, faktisk. Det var tungt, og det var tidlig opp. Jeg fikk beskjed: «Tina, nå har du 18 rom på Hotell Continental hvor du skal rive strie.» Da var det bare å begynne å dra, sier hun.

Mens venninnene startet studier med lange sommerferier og god tid, sto hun med fire ferieuker som måtte fordeles utover året. Venninnene var bedre stilt, minnes hun over 30 år tilbake.

– Alle venninnene mine var studenter. De hadde åtte uker sommerferie og fire uker juleferie. Jeg hadde fire uker til sammen. Det var tungt å kjenne på at jeg ikke hadde den friheten, sier hun.

Moren ba henne holde ut ett år, så ville det se pent ut på papiret – og kanskje kjennes bedre. Det viste seg å stemme. Etter hvert falt rytmen på plass, kollegene ble viktige, og faget begynte å sitte i hendene.

Læremestrene som åpnet dørene

To personer ble helt sentrale: businessmannen Magne Bratfoss og dekorasjonsmaleren Ole Klaveness.

– Magne var utrolig god på økonomi. Han lærte meg prising, kalkyler, alt det som gjør at du faktisk kan drive butikk. Ole var en ekstremt flink dekorasjonsmaler. Jeg gikk ti år sammen med ham for å lære restaurering og dekor. Det var en gavepakke, sier Juuhl entusiastisk til Maleren når vi møter henne i Hoffsveien 8 i Oslo.

Kombinasjonen av faglig presisjon og økonomisk forståelse preger fortsatt malermestrene Juuhl og Bratfoss. I dag eier hun selskapet sammen med Truls Bratfoss, sønnen til Magne. Hun var daglig leder fram til 2024, nå er hun styreleder.

– Truls er elleve år yngre enn meg, så det var helt naturlig at han tok over som daglig leder, og det fungerer veldig bra. Vi eier femti-femti, og vi deler og samarbeider om det meste av lederoppgavene, sier hun.

Historisk plass på veggen

Når Oslo Malermesterlaug «henger» noen, er det ikke snakk om en galge, men om et æresgalleri. På veggene i laugets lokaler henger portretter av dem som har gjort en særlig innsats for faget og fellesskapet, noen ledere for dameforeningen og en utførende maler.

– Jeg er den første kvinnelige malermesteren. Det henger noen damer der fra før, men ingen av dem var malermester. Det er egentlig et kriterium for å være medlem. Jeg spurte da jeg sto der om jeg var den første, og det fikk jeg bekreftet. Det var veldig hyggelig, og ganske stort å erfare, sier Juuhl.

Hun legger ikke skjul på at anerkjennelsen betyr mye.

– Det var veldig høytidelig og ærefullt å bli «hengt». Du må ha vært med lenge, hatt masse verv og stått i faget. Det føles stort å vite at det ligger så mye bak at de tok den avgjørelsen, sier hun.

Fra før har hun også «Gylne sparkel», en annen tung hederspris i miljøet.

Oldemor og landsfader

På vei mot æresgalleriet har Juuhl fylt opp en imponerende liste med verv. Hun har vært oldermann – eller «oldemor», som kollegene foretrekker å si – i Oslo Malermesterlaug i tre år.

– Oldemor synes jeg er mye morsommere enn oldermann. Jeg hadde den rollen i tre år, fra 2016 til 2019, sier hun.

Hun har sittet mange år i styret i Malermestrenes Landsforbund (MLF), og hun var også styreleder – på laugets språk kalt «landsfader».

– Når du blir styreleder i MLF, ramler du automatisk inn i styret til Byggenæringens Landsforbund og videre inn i NHO-systemet. Da jeg satt der, endte jeg til og med i NHOs hovedstyre en periode. Det var ganske spesielt, sier hun.

På toppen av dette kommer elleve år i malermesternes opplæringskontor og styreverv i Oslo Håndverks- og Industriforening og IFI – Informasjonskontoret for farge og interiør. Det ga både innsikt og et unikt nettverk for henne.

– Som landsfader reiste jeg rundt to ganger i måneden til forskjellige byer, på juletrefester og laugsmøter. Jeg kjenner malermestere på kryss og tvers i hele landet. I dag har vi 17 laug. Det er en enorm styrke når vi tar jobber rundt omkring og skal samarbeide med lokale firmaer, sier hun.

– Det handler om selvutvikling og erfaring, men også om folk. Jeg liker å bli kjent med andre i samme yrke. Det har jeg hatt enormt mye igjen for senere, sier Juuhl.

Mannsdominert bransje

Spørsmålet om hvordan det har vært å klatre i et så mannsdominert miljø, får henne til å trekke på skuldrene.

– Det har vært utrolig behagelig. Jeg har alltid blitt respektert av gutta. De har tatt godt vare på meg. Jeg er jo en som står på, og jeg har aldri vært redd for å si hva jeg mener. Det tror jeg de har satt pris på, sier hun.

Litt skepsis har hun likevel møtt – særlig hos privatkunder.

– Jeg har hørt en del sånt som: «Å ja, har du sommerjobb hos pappa, du?» når jeg kom på jobb. Da var jeg partner i selskapet. Da svarer jeg rolig at jeg har mesterbrev. Da blir det stille. Det er nok noen som må justere bildet sitt litt, sier hun.

Hun mener samtidig at hennes tilstedeværelse i bransjen har gjort det lettere for andre kvinner å finne sin plass.

Vil ha flere jenter inn

I Juuhl og Bratfoss er likestilling ikke et prosjekt på papiret, men noe som vises i bemanningen. På vindusverkstedet er de åtte ansatte, halvparten kvinner. I bedriften har de to kvinnelige lærlinger og mange tidligere jentelærlinger som har tatt svenne- og mesterbrev og gått videre til andre roller i bransjen.

– Jeg har vært bevisst på å få inn jenter. Når opplæringskontoret ringer og sier at de har ei jente som vil bli lærling, blir jeg ekstra ivrig. Jeg vil ha en andel jenter i miljøet. Det gjør noe med arbeidsplassen, sier hun.

Hun mener jentene ofte søker seg mot litt andre type oppgaver.

– Vi driver mye med fiklejobb, restaurering og dekor. Det er kanskje litt mer spennende enn bare å rulle vegger. De må rulle vegger også, men vi har muligheten til å variere. Det passer ofte bedre for en kvinnekropp, vi er jo ikke like sterke. Det er ofte fysiske forskjeller mellom menn og kvinner. Sånn er det bare, sier Juuhl.

Hun ser også hvordan nærværet av kvinner påvirker kulturen.

– Jeg tror det er veldig bra for arbeidsplassen at det er begge kjønn. Når det kommer ei jente på byggeplassen, skjer det noe. Da hørte jeg en gang en si: «Hei gutter, nå kommer det ei jente. Løp og vask doen!» Det sier litt. Folk skjerper seg, sier hun, og legger til at guttene ønsker å legge til rette for jentene i bransjen.

Ansvar for neste generasjon

Juuhl og Bratfoss er godkjent opplæringsbedrift – en forutsetning for å få jobbe for blant annet Oslo kommune, Stortinget og Slottet. For Juuhl handler det om mer enn å oppfylle formelle krav.

– Du får verken Oslo kommune, Stortinget eller Slottet som kunder hvis du ikke er opplæringsbedrift. Det er én side av det. Den andre er at vi har hatt en strategi om å lære opp våre egne. Vi vil gi dem svennebrevet og utvikle gode fagarbeidere som blir hos oss, sier hun.

Hun foretrekker lærlinger som er i bedriften hele fireårsperioden, i stedet for delt løp mellom skole og praksis.

– Vi føler at vi får lært dem mye mer på fire år hos oss enn på to år på skole og to år i bedrift. Det blir et annet eierskap til faget og bedriften, sier hun.

Hoff, Storting og 65 000 bladgull

Bedriften hun leder, er tungt inne på antikvarisk arbeid. Rundt 60–70 prosent av oppdragene er på verneverdige og historiske bygg. Siden 1999 har de hatt rammeavtale med Det kongelige hoff, og de jobber jevnlig for Stortinget og Oslo kommune.

– Jeg har jobbet med historiske bygg i 31 år. Vi har noen ganske tunge CV-er på akkurat det. Vi har jobbet for frimurerlosjen siden 2006, og jeg fikk faktisk lov til å gifte meg der. Vi har vært gjennom de fleste salene, sier hun.

I festsalen alene gikk det med enorme mengder bladgull.

– I festsalen brukte vi 65 000 bladgull. Det sier litt om størrelsen. Vi tar ofte slike jobber på fast pris. Jeg vet hva det koster per kvadratmeter å dekorere. Kundene vil ofte ha det fastpris ut fra sine budsjetter, men vi har så mye erfaring at vi kan prise det, og da vet de hva de har å holde seg til, sier Juuhl.

Størrelsen på fagmiljøet i bedriften gjør også at de kan påta seg store oppdrag med stramme tidsvinduer.

– Vi er kanskje det firmaet i Norge som har flest ansatte på antikvarisk arbeid. Når Slottet og frimurerslosjen stenger en sal i juni, juli og august, vil de at vi skal inn og bli ferdig på tre måneder. Da må du kunne stille med tolv dyktige folk som kan jobbe der hele perioden. Det klarer vi, sier hun.

Stramt marked og strengere krav

Samtidig har rammevilkårene for bransjen blitt tøffere. Prisene presses ned, og nybyggfirmaer som har fått lite å gjøre, søker seg inn mot rehabilitering og restaurering.

– Prisbildet blir vanskeligere og vanskeligere. Vi driver ikke med nybygg, men de som gjør det, har hatt lite å gjøre den siste tiden. Da prøver de seg på det vi driver med, og senker prisene for å dekket inn lønninger. Trykket derfra kjenner vi, og det vil nok bli enda tøffere, sier hun.

I tillegg kommer strengere miljø- og seriøsitetskrav, særlig fra det offentlige. Krav om elbiler og dokumentasjon treffer direkte.

– På Oslo kommunes rammeavtaler er det hundre prosent elbiler som gjelder, og det gis dagbøter ved overtredelse. Jeg fikk bot på 4 000 kroner fordi en innleid murer sto utenfor med en dieselbil. Det er per dag. Hadde han stått der en uke, hadde det blitt en uke med bøter, sier hun.

Hun får seriøsitetskontroller fra Oslo kommune omtrent hver tredje måned, og tidvis fra Stortinget.

– Du må dokumentere at pengene faktisk har kommet inn på konto til den lønnsslippen som timene er fakturert på. Det er blitt kjempestrengt. Det tar tid og er irriterende, men egentlig er det veldig bra. Det gagner oss som er seriøse, sier hun.

Fusjonsbølge og selvstendig kurs

Parallelt med skjerpede krav ruller en fusjonsbølge gjennom malerbransjen. Mindre firmaer kjøpes opp og inn i større konsern, som samler fagmiljøer og administrasjon.

– Det er mange sammenslåinger nå. Det begynner å bli store selskaper. De får gode systemer, mange lærlinger og flere fordeler. Vi har også vært i diskusjon om å gå inn i noen sånne konstellasjoner, men har hoppet av. Vi har også diskutert det, men for oss er det ikke riktig tidspunkt nå, sier Juuhl.

Hun ser at størrelsen kan være en fordel i tøffe tider, men vil foreløpig stå utenfor de største paraplyene.

– Før var det masse småfirmaer. Nå er det de store som ofte klarer seg best i dårlige tider. Vi har valgt å være store nok, men vil fortsatt være selvstendige. Det gir oss frihet, sier hun.

50 familier og én drivkraft

Bak alle verv, prosjekter og æresbevisninger ligger en enkel drivkraft: mennesker.

– Jeg syns det er veldig gøy å ha med folk å gjøre. Vi har fra 45 til 50 ansatte hos oss. Det betyr at like mange familier har inntekt fra det vi skaper. Det gir meg skikkelig driv. Vi skal tjene penger, men det skal være bra å jobbe her, sier hun.

Hun savner av og til å stå med pensel, men finner faggleden i det de skaper.

– Jeg maler ikke lenger, dessverre. Men jeg er glad i faget. Når jeg går rundt og ser hva vi har gjort på gamle bygg, blir jeg ordentlig stolt, sier hun.

Hjemme er hun mer mamma enn mester.

– Jeg er veldig mamma hjemme. Jeg har to barn og elsker familielivet. Mannen min har vært styreleder her tidligere, så vi kan snakke om bedriften, selv om han ikke jobber her lenger. Men det er to forskjellige verdener – hjemme og jobb, sier hun.

Råd til jenter som vurderer faget

På spørsmål om hva hun vil si til unge kvinner som tenker på en karriere som malermester eller leder i håndverksbransjen, kommer svaret raskt.

– Jeg sier det til mine egne barn: Bli håndverker. Om ti år kommer dere til å få mye å gjøre. De østeuropeiske arbeiderne drar hjem igjen etter hvert, det blir for lite håndverkere i Norge. Kan du språket, er oppegående og tar en håndverksutdannelse, så kan du nå langt. Det er masse muligheter, sier hun.

Hva hun vil bli husket for

Når samtalen i Hoffsveien nærmer seg slutten, får hun ett siste spørsmål: Hva vil du bli husket for i bransjen?

– Jeg vet ikke om det er så mange kvinner som eier en stor håndverksbedrift som dette. Vi startet i 2016. Nå er vi 50 ansatte, ti malermestere og fem lærlinger. Jeg er stolt av det. Jeg er stolt av at jeg som kvinne har klart å bli eier av et stort malefirma, sier hun.

Og så er det selvsagt portrettet på veggen.

– Jeg er veldig stolt av at de valgte å henge meg i lauget. Det ligger mye bak den avgjørelsen. At jeg i tillegg er den første kvinnelige malermesteren der, gjør det ekstra spesielt, sier Tina Juuhl til Maleren.